Jeg har lest en del på utenlandske Parkinson sider i det siste, og det er utrolig hvor stor forskjell det er på hvordan mange ser på fremtiden. Selvfølgelig utarter sykdommen veldig forskjellig fra person til person, og det er det ikke alle som takler. Mange sier de klarer å leve med sykdommen, men om de havner i rullestol kan de like gjerne dø. Har dere hørt noe så trist?
Jeg skal ærlig innrømme, at de første årene etter jeg ble avhengig av rullestol var en tung periode. Ronald måtte dytte meg rundt i en manuell rullestol, for jeg klarte ikke å akseptere min egen situasjon. Han pusja på å skaffe en elektrisk stol, men jeg trengte ikke det siden jeg skulle bli frisk. Etter jeg starta med medisinsk cannabis hadde jeg sett noen videoer på YouTube, hvor personer som hadde starta med cannabis kunne reise seg fra rullestolen. Derfor var jeg overbevist om å gjøre det samme. Nei, så enkelt var det nok ikke.
Etterhvert som jeg fikk mer kunnskap om cannabis som medisin, innså jeg at alt ikke var like enkelt for alle. Men det som teller for meg i dag er den fantastiske livskvaliteten jeg har. Jeg klarer å holde den ekstreme muskelstivheten i sjakk, og de fryktelige brennende smertene, men forandringer i beina gjør at jeg bare kan gå litt hjemme. Heldigvis kan jeg bevege meg litt med rullator, og jeg er nøye med å trene en time hver morgen.
Da jeg ble syk i 2015 og bare lå der skal jeg love dere livet stoppa opp, men nå som jeg bruker cannabis og har sett nytten av hjelpemidler er livet noe annet. Det tok meg fire år på øya før jeg fikk elektrisk rullestol, og den gir meg en frihet som er gull verdt. Siden jeg sitter godt i den og har støtte til nakken, kan jeg holde ut mye lenger når vi er ute. Ikke minst det at jeg kan være selvstendig å rulle ut på egenhånd.
Når man blir ramma hardt av sykdom er det viktig å gjøre det beste ut av situasjonen. Da vi bodde i Norge var jeg for det meste sengeliggende med intense smerter, mens nå har jeg et aktivt og herlig liv takket være medisinsk cannabis.
Jeg bruker CBD olje og THC olje regelmessig fire ganger om dagen, og får jeg ekstra vondt en dag smører jeg CBD krem på de vonde områdene. Stivner musklene, og jeg får smerter i nakken og øverst i ryggen tar jeg et par trekk av en joint og slapper helt av. Er ikke det fantastisk? Jeg vet sykdommen fortsetter å utvikle seg, men at jeg kan ha livskvalitet her og nå betyr alt.
Nei, rullestolen er ikke livets undergang, men den er et fantastisk hjelpemiddel. Jeg er så glad for at jeg innså det, for nå elsker jeg livet mitt. Takket være at Ronald og jeg valgte å gjøre det beste ut av situasjonen. Sykdommen kan ramme hardt, men det er opp til oss sjøl hva vi gjør ut av det. Takket være at Ronald og jeg valgte å gjøre det beste av vår situasjon, har vi et aktivt og herlig liv her på Tenerife. Man er aldri for gammel til å leve ut drømmer, det er vi et levende bevis på.
