Denne uka har jeg bare kost meg. Nå som Ronald og jeg har mer tid til å gjøre hyggelige ting i sammen, har vi kjørt litt rundt på øya for å komme oss ut i naturen. Det er det lenge siden vi har gjort. Er det noe Tenerife har å by på er det variert og vakker natur. Alt fra strender og palmer, til skog med furutrær og høye fjell.
Det vulkanske fjellet er helt spesielt, og selvfølgelig topper synet av Teide alt. Samme hvilken kant av øya du er på kan du se majestetiske Teide, og fjellet rundt er som et månelandskap. Det er synd de fleste bare kommer til Tenerife for å ligge på stranda, for dette er virkelig en øy som er verdt å se. Jeg blir alltid glad når vi kjører rundt og opplever nye steder, og enda har vi mange steder igjen å utforske.
Sønnen vår Mikael, har flytta til et nytt sted på nordsiden av øya, så derfor var det ekstra hyggelig å kjøre dit og hilse på han og vennene hans. Vi har nok aldri kjørt på en smalere vei oppe i fjellet, og jeg tenkte med gru på hvem som måtte rygge om vi møtte på en annen bil. Uansett var det verdt det, for landskapet var helt magisk. Det er ganske sprøtt å tenke på hvordan de har fått til å bygge hus på sånne steder, og det blir ihvertfall en helt annen ro enn i byene.
Huset lå fantastisk til med utsikt over havet. Den kjempestore hagen er igang med å gjøres om til mat skog, og det er neimen ikke værst å plukke frukt og grønnsaker utenfor døra. Vi var så heldige å få hilse på to andre som bor der, og de var så harmoniske og vennlige at hele stedet oste av positiv energi. Det er fantastisk at unge mennesker velger å bo landlig og dyrke sin egen mat, og jeg har fått inntrykk av at flere og flere blir opptatt av miljøet. Fortsetter det sånn rundt i verden tror jeg ikke vi trenger å bekymre oss altfor mye om fremtiden, for det er mange som er opptatt av det naturlige og hva de dytter i kroppen.
Skyene hang lavt, og vi kunne se hvordan duggen sank nedover. Dette er jo en av grunnene til at det er så frodig på denne siden av øya, og temperaturen er også kjøligere enn vi har i syd. Jeg hadde ikke så lyst til å kjøre videre bortover med fare for å møte på regnvær, så derfor bestemte vi oss for å kjøre tilbake til sydsiden og nedover mot Los Gigantes. Der visste vi at sola kunne skinne, og at det var mye varmere. Jammen fikk vi rett!
Det var helt sprøtt å se hvor stor forskjell det var fra sted til sted. I det vi kom over fjellet og kunne skue Teide på venstre side, strålte sola fra en nesten skyfri himmel. Det var nesten sånn at vi ikke kunne tro det. Utsikten mot havet og naboøya La Gomera var helt fantastisk der vi kjørte videre nedover. I Los Gigantes nøt vi en deilig lunsj, og jeg blir alltid glad når jeg ser hvordan folk på ferie koser seg. Det er ikke for ingenting at dette er kalt «klippe byen.» Her finnes ikke sånne strender som vi har bortover der vi bor i Adeje, men jeg kjenner et lite stikk av sjalusi på de som kan gå trappene ned til et av havbassengene. Er ikke det sjarmerende?
Selv om det er mange bratte bakker i Los Gigantes er det flere steder jeg kommer frem med rullestolen. Jeg koser meg med å se hvordan andre koser seg i sola, og det store flotte hotellet rett ved havet er også et syn. Kanskje vi tar et par netter der en gang i fremtiden. Bilturer tar litt på kroppen, så det kunne vært deilig å bare kjøre et sted for å slappe av og nyte livet også. Når vi er på biltur må jeg alltid bruke nakkekrage, for da stivner gjerne musklene og jeg får litt mer smerter. Men stort sett holder jeg symptomene mine i sjakk med CBD olje og THC olje, og det fine er at jeg bare kan ta litt ekstra så lindrer det med en gang.
Nå som de fleste norske vennene våre har forlatt øya for sommeren, tar vi en liten pause i onsdags lunsjen i Los Cristianos. Ronald og jeg har bestemt oss for å prøve noen nye restauranter, og så er det litt spennende med nye smaker. For oss er Tenerife et paradis. Her glemmer jeg sykdommen innimellom, og vi er veldig takknemlig for at vi kan ha et aktivt liv året rundt. Selvfølgelig er ikke alle dager like, men da må jeg ta det med ro hjemme. Det er ikke værst der heller med synet av hav og palmer fra terrassen, og da kan jeg si til Ronald: «Du verden så heldige vi er som bor her!»
